Hvorfor er jeg så ulykkelig?

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men det er et eller annet med KI (Kunstig intelligens) som gjør meg så ulykkelig.

Som bedriftseier for Skriveakademiet AS burde jeg følt det motsatt. For vi har i høyeste grad nytte av KI. Det funker. Og det funker til og med genialt.

Vi har større e-postliste enn flere store forlag i Norge. Vi har systemer på plass som gjør at vi kan trykke på en knapp og tjene penger når som helst. Vi bruker KI til å skrive markedsføringstekster, til å lage annonser og til å lage funnels. Vi bruker KI til å systematisere, optimalisere, rapportere og finne essensen i store, kjedelige rapporter.

Vi bruker mye mindre tid enn før på rutineoppgaver. Jeg burde juble og kalle dette min livs sjanse. For KI erstatter arbeidet jeg hater. Og så kan jeg bruke mer tid på det jeg elsker.

Men jeg jubler ikke. For det skurrer så innmari et sted.

Jeg tror jeg er ulykkelig på vegne av alle kunstnere, også meg selv. Jeg er ulykkelig på vegne av alle som elsker å skape noe ut av ingenting, fordi kreativitet har en egenverdi og fordi det er så deilig å drømme seg bort. – Fordi det å skape tar den tiden det tar, fordi kunst er en måte å uttrykke seg på. Og ikke minst: fordi kunst gir så mye til oss selv og andre mennesker.

Det er alarmerende at tusenvis av unge kunstnere på det amerikanske nettstedet Reddit ikke finner mening lenger. For når den dagen kommer at ingen kan se forskjell på menneskekunst og KI-kunst, hva er da kunstens verdi? Og hva er kunstnernes verdi?

Chat GPT blir bedre. Alle modellene blir bedre. Nå kan du be en god språkmodell skrive et dikt slik en kjent poet ville gjort det. Du kan be den samme språkmodellen om å skrive en tekst til en barnebok slik en kjent forfatter ville gjort det. Jeg har testet, alt blir stadig bedre. Og fordi jeg vet hva jeg skal spørre om, og i tillegg kan vurdere tekstlig kvalitet, ser jeg at det kommer til å funke. Alt dette gir meg en blanding av gåsehudfornemmelse og kvalme.

Vinnerne i KI-samfunnet er bedriftseiere som meg selv. Taperne er kunstnere som meg selv.

Av og til får jeg lyst til å slippe alt og starte på nytt. Kanskje gjøre noe for mennesker som sliter. Bety noe for noen. La andre bety noe for meg. Sitte rundt et bål om kvelden, slik mine forfedre gjorde det i det de kalte kveldseta: en samlingsstund der mennesker delte musikk, mat og tekster. Sammen.

Ja, kanskje jeg kunne lage en Kveldseta 2.0: en kveldseta anno 2025? Der det eneste som gjelder er mennesker og mening? Ingenting mer.

Er det noen som har lyst til å bli med?

Veslemøy

PS: Chat GPT (Dall.E) har laget bildet. Teksten er helt min – enn så lenge.