Heidi Mandal vant Skriveakademiets manuskonkurranse i 2019 med den kritikerroste barneboka Anna-Panna fra Rottereiret. Hun har også gitt ut Skrivemagi! Få tusenvis av ideeer, oppgaver og magiske skrivetips!
Her forteller Heidi om stegene som skal til for at du skal lykkes med barneboka di:

Har du lyst til å skrive barnebok? Jeg har gjort det, og ja, det ER gøy!

Hvordan du skal skrive boka di, skal jeg ikke fortelle deg, men jeg kan fortelle deg hvordan jeg gikk fram før jeg begynte å skrive Anna-Panna fra Rottereiret.

1. Finn en spennende idé!

Lett å si, sant? Bare finn en idé. Og husk at den skal være spennende. 

Men hvor finner du ideer, da? Det er opp til deg. Noen finner dem ute i naturen, noen får ideer mens de sitter på bussen eller står i dusjen, mens andre må jobbe dem fram. Hvordan er det for deg?

Uansett, det viktigste er at du finner en idé du tenker kan bli en spennende historie.
Husk at du skal jobbe med dette manuset i lang tid.
Ideen er kanskje ikke superspennende i starten, men det må være noe der, noe du ønsker å finne ut av.

Jeg var så heldig å få en idé ramlende ned i hodet. Jeg «så» ei lang, sinna jente som satt i framsetet på bilen til mammaen sin. Hva var det denne jenta var så sint for? Hun satt jo i framsetet på bilen, så hun måtte være omtrent 10-12 år. Jeg spurte meg selv: Hva kan 12-åringer være sinte for?
Det som betyr noe i den alderen, er venner og skole. 

Og jeg skrev: «Jeg er ikke Anna. Jeg er Anna Forbanna. Anna Driiit Forbanna. Hadde jeg hatt mulighet, ville jeg sparket opp bildøra, hoppet ut og aldri kommet tilbake. Never Ever!

Hva jeg er forbanna for? Jo, det skal jeg fortelle deg. I dag er min første dag i sjuende klasse. Det kunne jeg ha vært forbanna for. Men det er ikke det som gjør meg rasende. Det er ikke det som gjør at jeg har neglemerker på innsiden av håndflaten. Det som gjør meg forbanna, er at når mamma stopper bilen og jeg kommer på skolen, er jeg helt alene. Ingen står ved porten og venter. Ingen har holdt av plass i garderoben. Ingen kommer løpende mot meg, slenger seg rundt halsen min og hyler som om jeg er Jostein F**ing Bever! Jeg har ingen venner. Og det er det jeg er forbanna for. Tenk det, mamma lar meg møte opp på skolen helt alene. Uten venner.  Jeg er ikke Anne-Panna. Jeg er ikke Anna Forbanna, heller. Jeg er fuckings Anna - Venn - E - Løs.»

Og der var historien min!

 

2. Drømmeleseren. Hvem skriver du for?

Har du tenkt på det? Om du ikke har det, foreslår jeg at du gjør det. Drømmeleseren er viktigere enn du tror.

Se for deg at du har vært ute på byen og skal fortelle noen om hva som skjedd. Først snakker du med mammaen din, og så ringer du bestevenninna di. Forteller du akkurat det samme?
Eller når du snakker med sjefen, bestemor, barna dine: bruker du de samme ordene?

Før jeg i det hele tatt begynte å skrive Anna-Panna fra Rottereiret, satte jeg meg ned og definerte drømmeleseren. Jeg spurte meg selv hvem jeg skulle fortelle denne historien til.
Det jeg fant ut, var at drømmeleseren av Anna-Panna fra Rottereiret var:

• En 12 år gammel jente
• Hun føler seg ensom
• Jenta sitter mye inne på rommet sitt
• Hun får snap av venner og blir lei seg for å se at de gjør ting uten henne
• Jenta vil aldri si noe til noen om at hun føler seg alene
• Hun forstår ikke hva som er feil med seg selv
• Interessene hennes er: YouTube, bøker og musikk
• Jenta er ikke opptatt av sminke

Jeg hadde denne jenta i tankene hele tiden mens jeg skrev. Det var som om hun ble en venninne.
Dette ville ikke Anna ha fortalt til bestemora si, for eksempel: «Når jeg ser sånn ut, vet mamma at jeg er sint. Hun vet helt sikkert at jeg er forbanna også, men det tør jeg ikke si. Jeg har ikke lov å banne. Da blir mamma sint, og det gidder jeg ikke. I dag er det bare jeg som har rett til å være forbanna.»

Tenker du at du skal skrive til alle, er sjansen ubeskrivelig stor for at du ikke treffer noen!

3. Utvikle troverdige personer!

Først: Jeg vil ikke bruke ordet karakterer.
Det betyr noe helt annet på norsk, selv om det betyr personer på engelsk. Så her brukes ordet personer.

 Hva handler den første Pippi-boka om? Hva gjør Harry Potter i bok fire? Hvorfor må mormor passe de åtte ungene? Husker du ikke? Du vet hvem jeg snakker om, sant? Ser du poenget mitt?
Om du har gode, velutviklede personer, vil mye være gjort.

 Gi dem feil og mangler. Ikke la dem være bare snille, eller bare slemme. – Eller bare supersmarte og fantastisk flinke. Om personene blir for perfekte, vil ikke barna tro på dem. Bare se på Pippi. Hun banner og sover med beina på puta, samtidig som hun har det største hjertet.
Eller Madicken, den søte, snille engelen, som både lyver og hopper ned fra låvetaket.

Barna må kunne identifisere seg med eller relatere seg til personene. Det betyr ikke at de må være akkurat like dem selv, men de må finne noe de kjenner igjen. Det er ikke mange som har en hel dal alene, som Tonje i Glimmerdalen, men mange har en skummel, sint nabo eller en snill,
gammel mann i livene sine.

Barn liker å lese om andre barn som er litt eldre enn seg selv. Vi har vel alle sett opp til en eldre bror, nabo, skolekamerat eller slektning?

Det kan være spennende å lese om to personer som er motsetninger til hverandre. – Energiske, sterke Pippi og rolige Annika, rampete Karlson på taket og forsiktige Lillebror, nysgjerrige, eventyrlystne Harry og snusfornuftige Hermine.
Jeg kunne holdt på i evigheter, men jeg tror du skjønner poenget.

Da jeg skulle lage personene i boka Anna-Panna fra Rottereiret, ville jeg ha to. Anna var en sjenert, stille, usynlig jente. Da måtte motstykket være en bråkete, utadvendt energiklump. Og sånn ble Tilly til. De er forresten året eldre enn drømmeleseren min, så jeg har krysset av flere punkt på min egen liste.
Tenk det, da. Skulle nesten hatt medalje, kjenner jeg!

«Den bittelille skapningen står stille med beina, men fra midja og opp, vibrerer hun. Hele skapningen rister kraftig og det ser ut som hun står midt i et jordskjelv.  Jeg tror det er det store håret som gjør det. For stort hår har hun virkelig. Ikke noe middelhavsfarer der i gården. Håret hennes er blått. Knall blått. Smurfeblått. Blåere enn vannet i fjorden på de kaldeste dagene. Blåere enn himmelen. Vakrere enn blåisen. Med tusenvis av små og store krøller. Millioner. Og nå rister hun, fra midja og opp. Beina står stille. 
 – Tilly. Kall meg Tilly. Mathilde er for sånne penere jenter, det. Sånne som gidder å pynte seg og ha på sminke og sånt. Det kan dere bare drite i at jeg kommer til å gjøre», sier hun og ser utover klassen.»

Bruk tid på dette punktet. Det er nesten det viktigste, tør jeg påstå. Får du til gode, troverdige karakterer, vil de bli husket i lang tid. Og kanskje du kan skrive flere bøker om dem?

4. Plottet - hva skal skje?

Her strides de lærde – plott eller person først? Jeg har en ganske bestemt mening om dette.
(Akkurat nå har jeg det, men det er mulig jeg endrer på det seinere. Det er lov, er det ikke?)

 Men altså, det jeg mener, er at man ikke kan skrive en historie uten å ha personene først.

Hvordan skal jeg vite at handlingen foregår på Paralympics om jeg ikke vet at hovedpersonen sitter i rullestol? Hvordan skal jeg kunne skrive at de går seg bort i skogen, om jeg ikke har en person som til stadighet glemmer mobilen hjemme og har null stedsans?

 Jeg tenker: personlighetene først, så vet jeg hvordan de skal reagere.
Og dermed vet jeg hva som skal skje videre i plottet.

 Vi har selvsagt de som sier at man kan skrive plottet først, og så skrive inn personer som passer. Det er kanskje mulig? Jeg har ikke fått det til, men kanskje du klarer det?
Jeg skal ikke legge meg borti hvilken rekkefølge du velger. Overbevis meg gjerne.

 Men når vi snakker om plott i barnebøker, så er det en ting som er tilnærmet spikret, og det er:

OPPSETTET, dramaturgien.

Joda, jeg vet at noen går bort fra den, men det, tenker jeg, er de aller, aller, aller, aller, aller beste forfatterne. Forholder du deg til «oppskriften», i hvert fall i starten, vil du kunne få det til.
Og så kan du prøve å gå bort fra den når du blir en av de store?

• Boka starter med et vanlig, «kjedelig» liv der de fleste kan kjenne seg igjen.
• Så skjer det noe spennende.
• Dette går ikke så bra for hovedpersonen.
• Og så går det litt verre.
• Og enda litt verre.
  (Noen ganger virker det som det går litt bedre inni der, men så er det en «falsk seier».)
• Hovedpersonen samler venner som kan hjelpe.
• Vennene hjelper under «den store kampen».
  Det er selvsagt hovedpersonen som har hovedrollen, vennene er bare hjelpere.
• Helt til slutt vinner (selvsagt) hovedpersonen. 

Jeg kunne ha kommet med eksempler på dette oppsettet, men jeg tror du skal få finne det selv.
Tenk på filmer og bøker, særlig for barn, og se om du kjenner denne dramaturgien igjen.

  

5. Finn ut hvordan språket ditt skal være!

To ting – hvilket fortellerspråk skal du ha?
Og hvordan snakker personene dine?

 Fortellerspråk: Her er vi egentlig tilbake til punkt to: drømmeleseren. Har du en 6-åring som drømmeleser, bruker du ord en 6-åring skjønner. Har du en tenåring som drømmeleser, skriver du sånn at tenåringer kan kjenne igjen måten personene snakker på.

Og så kommer vi til noe som, for mange, ligger naturlig: skrivestemmen. Har du tenkt på din? Har du flere stemmer? Bruker du korte setninger? Lange? Er det mye action eller mange beskrivelser? Har du humoristisk snert eller dramatiske, malende avsnitt? Hvordan er din måte å skrive på? Det er ikke sånn at du trenger å tenke så lenge på det altså, men jeg mener dette kan være greit å ha i bakhodet – både før og mens du skriver.

Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ville skrive radikalt bokmål. Det var et mer muntlig språk, tilpasset ungdommer. Jeg ville ha korte, lettleste setninger og ikke så mye skildring. Jeg ønsket tempo og action. – Og humor. Jeg ønsket å skrive med snert. Ser du forresten at fortellerstemmen min har forandret seg gjennom denne teksten? Nå er det lengre, tyngre setninger. – Ikke fullt så lett og ledig. Jeg har ikke hatt stemmen nok i tankene, oppdager jeg.
Så nå skal jeg ta meg sammen og stramme inn!

Dialoger og jeg-stemmen

Det er ikke bare ditt forteller-språk du må tenke på, personene dine må også ha sitt språk. Hvor kommer personene dine fra? Hvilken bakgrunn har de? Hvordan snakker de? Er det folk fra overklassen, innvandrere, eller kanskje nordlendinger? Skal du bruke banneord? Slang? Ungdomssuttrykk?
Hvordan uttrykker folkene sin personlighet gjennom språket?

Det er for eksempel ganske stor forskjell på: «Jeg kastet egg på naboen» og «Jeg pælma egg på jævel´n»

Hvordan oppfatter du en som sier «min mor»? Er du oppvokst i Bergen vil du kanskje ikke reagere?
Men dette kan oppfattes som overklassespråk andre steder i landet? En trønder ville kanskje sagt «mora mi»? Her er ordstillingen med på å si mye om personen, tenker jeg.

Her er et sitat fra boka mi: «Hun heter egentlig Carmen Charlotte, med c og ch. Jeg gadd aldri si det lange navnet, liksom. Ville ha ta meg minst et år, og da hadde jeg brukt opp stemmen. Carmen Charlotte Angelschow. Lotte!»

6. Ha følelsene med deg når du skriver.

Dette er kanskje en selvfølge? Om du skriver en trist scene, prøv å se om du klarer å være trist. Eller om du skriver en scene om forelskelse, kan du finne igjen den følelsen inni deg? Det er så tydelig, og spesielt i barnebøker, synes jeg – når forfatteren har hatt følelsene med seg. Uten det, kan det føles flatt og ja: følelseløst.

Da jeg skrev denne scenen, var jeg så irritert at jeg nesten trykket tastene gjennom tastaturet.
Det må da være måte på hvordan irriterende telefonselgere skal forstyrre meg når jeg skriver!!!

 «Hvem sitter du sammen med nå da, Anna?» spør mamma og tar bort alt håpet om en bror som tar over showet og lar mamma glemme den venneløse datteren.
– Ingen», lyver jeg og ser ned i bordet.
– Ingen? Sitter dere en og en, kanskje?
– Nei! Jeg svelger hardt enda en gang. Likevel sitter klumpen i halsen fast.
– Men…?»
– Nei, mamma! Vi sitter ikke en og en. Og jeg sitter ikke alene. Skal du være med i klasserommet, kanskje?
Eller skal jeg tegne et klassekart? Ta bilde av det og sende det på snap?
Jeg reiser meg så fort opp at stolen faller bakover og gir fra seg et høyt bang i det den går i gulvet.
Jeg løper ut av kjøkkenet, mens jeg hører mamma rope etter meg.»

 

Bonus. Supertips helt til slutt:

IKKE vær moraliserende. Barn gidder ikke lese bøker som skal fortelle dem hvordan de skal oppføre seg. Skriv gjerne om vanskelige tema, men vis, ikke fortell.

Skriv om akkurat det du vil. Barn tåler å lese om ALLE tema, så lenge det er skrevet med alderen deres i tankene. Skriver du om svik for en 4-åring, er det ikke så lurt å skrive om utroskap, for eksempel. Bruk eksempler fra barnas verden og skriv om noe de muligens har kjennskap til.

Gjør det morsomt for foreldrene. Det er de voksne som leser, så om boka di er morsom for dem også, er sjansen stor for at de a) vil formidle en glede når de leser og b) vil lese flere bøker av deg.                

Lykke til fra Heidi Mandal
https://www.instagram.com/heidimandal_forfatter/

www.skrivekurs.no
PS: Vil du kjøpe Heidi Mandals barnebok?
Du  finner den her: ANNA-PANNA FRA ROTTEREIRET